Calenberg-festene

Calenberg slott (senere betegnelser: Calenberg slott og Calenberg festning; dagens betegnelse på ruinene: Alt Calenberg) var et middelalderslott i lavlandet ved Pattensen, i bydelen Schulenburg, 13 km vest for Hildesheim. Den ble oppført fra 1292 av den welfiske hertugen Otto den Strenge i Leine-elvedalen mellom to Leine-armer som en vannborg på den sørlige delen av kalkmergelbanken Calenberg.

I begynnelsen av 1500-tallet ble den ombygd til en festning. Denne festningen Calenberg ga navn til det welfiske fyrstedømmet Calenberg, som ble samlet i 1400-tallet. Etter den trettiårige krigen mistet den sin militære betydning og ble revet. I dag er det en ruin med underjordiske hvelv, omgitt av høye vollgraver. Det nærliggende godset Calenberg har fått navnet sitt etter slottet Calenberg.

Calenberg

Slottet ligger på Calenberg, som rager 70 meter over havet. Det ble dannet for nesten 100 millioner år siden, i begynnelsen av øvre kritt, i Cenomanium-perioden. Før slottet ble bygget, stakk den som en kalkmergelbank mellom de daværende elvearmene til Leine omtrent 10 meter opp av flomsletten. Den omfatter ikke bare området rundt Calenberg slott, men strekker seg ytterligere 500 meter mot nord. Derfor måtte slottets vollgrav graves over ti meter dypt inn i kalkmergelbanken.

© C. Wyrwa

Resterne

Ruinene av festningen ligger i området Alt Calenberg, som siden 1997 har vært en del av det fredede landskapsområdet Calenberger Leinetal. Av festningen og borghaugen er det i dag fortsatt bevart vollene, kjellere og fundamentene til borgen, slottet og Corvinuskelleren, samt rester av batteritårnet. Batteritårnet og de to kjellerrommene har vært stengt siden midten av 2008. I hvelvkjellere under de to slottfløyene sover flaggermus. I perioden fra 1. oktober til 30. april bør de overvintrende dyrene ikke forstyrres. I et hvelv finnes en flere meter dyp, murt brønn. De underjordiske kjellere er så vidstrakte at to barn en gang gikk seg vill der og måtte reddes av redningsmannskaper.

Ifølge muntlige overleveringer skal det angivelig ha eksistert underjordiske fluktveier til Lauenstadt og til bispedømmet Hildesheim. Festningsmuren står fortsatt i nordvest, nord og nordøst. Grøftene rundt anlegget er tørre. Hele området er bevokst med trær, busker og brennesle, og det finnes også snøklokker og ville påskeliljer.