Würmsee

© Knut Diers

«Det er liv og røre her, sjøen blir rett og slett aldri kjedelig.» Det sier gjestene som spaserer langs bredden av den lille sjøen nord i Hannover-regionen. Det er Würmsee ved Kleinburgwedel, som innbyr til en avslappende spasertur gjennom grønt og blått. Her finner de frisk luft, kan observere libellene i luften og høre ropene fra korspadden. Åtte stasjoner langs opplevelsesstien byr på god variasjon.
Bølgeligger, trebro og badestatuetter – en hyllest til 1920-årene.

Turisttradisjon i Kleinburgwedel

© Knut Diers

Turisttradisjonen ved innsjøen, med sine gyldne 1920-tall, tas opp ved den første stasjonen. Der inviterer to bølgestoler på en trebrygge til en pause med utsikt over innsjøen. Modekledde figurer i naturlig størrelse står ved rekkverket. En mann med kamera slår følge med badenissen med solhatt, og han retter selvfølgelig kun blikket mot sjøen. Ungdommer klare for bading ser ut i det fjerne. På det fremste bordet på bryggen, rett foran vannet, er det inngravert i lyseblått: «Feriegreetinger fra Würmsee.» Det ideelle stedet for en selfie. Også det er tenkt på.
En øyenvitne minnes med et bredt smil de dagene ved Würmsee: «Vi satt ofte parvis litt på avstand fra sjøen bak buskene og ‘forlovet oss’, slik man sa den gang.» I dag ville svømming og i enda større grad båtliv være uforenlig med beskyttelsen av det svært artsrike og mangfoldige fuglelivet.

Gjestene pumper vannet selv

© Knut Diers

Besøkende blir selv aktive: Ved en stasjon kan de selv pumpe vann ved hjelp av tre svingpumper i forskjellige farger. Vannet renner ned fra himmelen som regn fra en sky, det renner naturlig ned i innsjøen som grunnvann nær overflaten, eller det kommer ut av kranen. «På denne måten kan alle prøve seg selv eller få våte føtter, noe som skaper en sterkere tilknytning til innsjøen enn hvis det bare hadde stått skilt der», beskriver Frank Nordiek en del av konseptet. Han har sammen med Wolfgang Buntrock fra Atelier LandArt i Hannover skapt opplevelsesstien.
Den svingende vannstanden spiller en viktig rolle ved en annen stasjon. De to landskapskunstnerne utviklet en verdensnyhet med terrasserte gitter på bredden – den gangbare vannstanden. Der kan man ikke bare lese av den aktuelle vannstanden på tavler, men også gå barbeint ut i vannet eller stå på tørt underlag på gitteret.

Ekstreme værforhold, som sett under et forstørrelsesglass

De svingende vannstandene har imidlertid også sine fordeler, i tillegg til de nevnte ulempene: Det som for et halvt år siden, under tørkeforholdene, var et kritikkpunkt – nemlig mangelen på vann – har nå, med høy vannstand etter mye regn i mars 2020, forvandlet seg til et fantastisk naturskuespill. «Som under et forstørrelsesglass observerer vi ved Würmsee de stadig mer markante ekstremene i været vårt», understreker Wolfgang Buntrock og legger til: «Det er fantastisk ved sjøen for tiden! Med den høye vannstanden er det en helt annen opplevelse.»

Hvordan det hele begynte

© Knut Diers

I 2016 startet revitaliseringen av innsjøen. Trær og busker ble fjernet, og slammet ble renset bort. Målet var å gjenopprette opplevelsen av innsjøen. Et annet erklært mål var å informere om innsjøen, dens historie og dyrelivet rett ved bredden.
Besøkende som ble spurt i en undersøkelse, ga uttrykk for klare behov: De ønsket å gå en tur rundt innsjøen, observere naturen, drikke kaffe og tilbringe en til to timer ved innsjøen. De elsker vekslingen mellom skog og vann, vannliljer, froskekonserten, enkelheten og den friske luften. Mens det tidligere fantes båtutleie og det var tillatt å svømme, er begge deler for lengst forbudt. Den sterkt svingende vannstanden fører det ene året til et stort mudderområde, det andre året står vannet en halv meter høyt.

Tre «torvspisere» vekker nysgjerrigheten

Ikke langt fra det tilgjengelige vannspeilet minner tre røde stålfigurer om områdets fortid som myr. Dette er «Torffresser». Når grunnvannsnivået er høyt, står de med føttene i myrrestene av et fuktig biotop som det er forbudt å betræde. Men de rundt tre meter høye, iøynefallende skulpturene er lett å se fra stien på grunn av sin røde farge. Fargen, som var gjenstand for kontroversielle diskusjoner i begynnelsen av planleggingen, ble til slutt akseptert. «Vi fant tilfeldigvis en eikenøtt der som hadde nesten samme røde farge», minnes Frank Nordiek.

Vannfaunaen kan ses som stålmodeller på båten

© Knut Diers

Det har alltid vært tilstrekkelig med observasjoner av fuglelivet. Det er derimot annerledes når det gjelder vannfaunaen. For å unngå å måtte nøye seg med generelle utsagn, ble det gjennomført en liten kartlegging sammen med en ekspert fra den lokale vannmyndigheten. Noen av de registrerte artene blir dokumentert ved en annen stasjon. Landskapskunstnerne fant også på noe passende til dette: Ved enden av en brygge bygget av plankene som er forskjøvet sideveis, ligger en båt og dupper i vannet. Der er det sveiset fast stålmodeller av døgnfluer, vannskorpioner, gulbrune biller eller mygglarver. Også dette gir en stor opplevelsesverdi. Spesielt siden man fra bryggen kan nyte den fantastiske kveldssolen. Med litt flaks svever det kanskje en isfugl forbi. Pirolene, som elsker fuktige løvskogsområder, finner også ly i nærheten. Et imponerende skue ved lav vannstand er de mange gråhegrer, som får maten i form av de mange fiskene servert som på et gullfat.
Fra en benk på den andre siden av sjøen kan man derimot nyte morgensolen, og mer til: Den skogkledde fugleøya som er synlig derfra, pryder Würmsee. Blikket faller også på tre boliger på høye påler, som kunstnerne har bygget i strandkanten. Hvem har lyst til å bo i de syv meter høye reirene? «Det overlater vi helt til betrakterens fantasi», forklarer Frank Nordiek. «Det eneste som er sikkert, er at det finnes mer rundt oss enn vi kan se eller høre.»

Sitter på en benk og snakker med dyrene

© Knut Diers

En annen stasjon er også imponerende. Der sitter (som stålfigurer) en rev og en hare ved siden av deg på benken. Blikket faller også på en hegre, en padde og en isfugl. Temaet er spørsmålet: Hva trenger jeg for å leve? Mennesket: mindre enn det tror. Dyret: mer enn det har. Slik kan hver og en spørre seg selv: Hvordan ser mitt økologiske fotavtrykk ut? Hva kan endres i min hverdag? Hvordan bidrar mine vaner til at alt forblir som det er? Skal det forbli slik? Hva gjenstår?